KUNSTPROSJEKTER PÅ SALT:

Music on Display

AV benjamin mørk

Benjamin Mørk, pianist med fortid fra metallindustrien, har konstruert den utestående musikkinstallasjonen Music On Display.
Verket er bestilt av Bodø2024 og skal før 2024 på turné. Avduking blir foran Tromsø Kulturhus onsdag 15. desember.

Music On Display ønsker å la publikum oppleve musikk i det offentlige rom/naturen uten å måtte forholde seg til det kunstneriske ego som ligger i en tradisjonell livefremførelse. Installasjonen består av et selvspillende piano som er montert i en værbestandig arkitektonisk skulptur. Verket er tegnet og bygget av Mørk i samarbeid med Petersen Blikkenslager, Maritim Sveiseservice, Tromsdalen Elektro, Lydproduksjon, Nordmetall og Thomas Myrvoll. Installasjonen er publikumsstyrt og vil lyse opp og begynne å spille musikk av Mørk i hans Mekaniske Piano-stil når publikum aktiverer den via knappen. Den er montert på et containerflak (20ft) som også er del av verket.

Tankegangen om å ta bort egoet er inspirert av den buddhistiske monkesekten "Komuso" som i Edo-periodens Japan overlevde på almisser som de mottok under fremførelse av musikk på tradisjonelle Shakuhachi-fløyter, mens de skjulte sitt ansikt (ego) ved hjelp av en heldekkende stråhjelm kalt Tengai.

Hør musikk fra prosjektet her
Instagram: @benjaminmork

DDDDD - Duot Dát DD Dáidda

av dáiddadállu

kuratert av Ann-sofie kallok og susanne hætta

i samarbeid med kunstfaglig leder máret ánne sara

Utstillingsperiode: 31.05.23 – 27.06.23

DDDDD – Duot Dát DD Dáidda er Dáiddadállus spesiallagde nomadiske utstilling som løfter frem et bredt utvalg av samisk samtidskunstnere og kunst. Ved å sette sammen flere av våre ulike kunstnerskap til denne visuelle utstillingen får vi en variert kunstopplevelse med elementer av stillferdig og poetisk estetikk, humor, nyskapt design og politisk brodd. Vandreutstillingen er laget for å tåle vær, vind og flytting og vi er spente på hvilke kunstopplevelser våre bilder kan by på ved havna midt i Oslo.

DDDDD - Duot Dát DD Dáidda lea Dáiddadálu erenoamáš johttičájáhus mii čalmmustáhttá viiddis otnábeai'dáidaga ja dáiddáriid. Min iešguđet dáiddáriid dáiddalašvuođat leat dahkan girjás čájáhusa mas leat oasit sihke jaskes ja poehtalaš estetihkka, humor, ođđa hámit ja politihkkalaš cuogga. Johttičájáhus lea ráhkaduvvon gierdandihte olggu ja johttima ja dál mii illudit oaidnit makkár dáiddalaš vásáhusaid min govat sáhttet Oslo mearragáttis fállat.

Lydinstallasjon 27. JUNI

Tittel : Ššš (Shhh)
Maret Anne Sara, 2023 i samarbeid med Dáiddadállu, Tentaus og SALT
Lydopptak: Dáiddadállu
Redigering av lyd: Tenthaus Oslo

Lyd fra Storheia vindkraftanlegg, desember 2022. Opptak er tatt fra bakkenivå under vindmølle med rotordiameter på 117 meter og tårnhøyde på 87 meter.

Bakgrunn for verket:

Maret Anne Sara er kunstner og grunnlegger av det samiske kunstnernettverket Dáiddadállu. Sara jobber daglig som kunstner og kunstfaglig leder på Dáiddadállu. I begge posisjonene er Sara engasjert i politiske og samfunnsaktuelle problemstillinger som berører det samiske samfunnet. Sara jobber med å undersøke vanskelige problemstillinger fra et samisk perspektiv.

De siste årene har kunstnernettverket Dáiddadállu jobbet med prosjektet Eadnámet Maid! som handler om å undersøke landødeleggelser i sammenheng med psykisk helse i Sápmi og urfolkssamfunn som lever med tette bånd og nær tilhørighet til sine omgivelser og dyr.

- Det som skjer med landet, det skjer med oss. Det som skjer med dyrene våre, det skjer også oss, sier Sara som også har jobbet med tematikken i sin seneste kunstproduksjon til Venezia Biennalen i 2022.

Dáiddadállu har fulgt Fosen saken fra sidelinjen og valgte i fjor å avslutte Eadnámet Maid! prosjektet med en studietur til Fovsen njaarke reinbeitedistrikt og det enorme vindindustriområdet på Storheia og Roan der det står til sammen 277 vindturbiner i viktige reinbeiteområder som nå er rasert og omgjort til et tungt industriområde hvor det er farlig å ferdes for både mennesker og dyr. Da studieturen ble gjennomført, hadde det gått 400 dager siden høyesterett fastslo at naturinngrepet på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd. Statens rolle som eier og konsesjonsgiver i saken har ført til at dommen, nå 600 dager etter, ennå ikke er etterlevd. Denne situasjonen er bekymringsfull og maner frem følelser av maktesløshet både hos enkeltindivider og samfunn i Sápmi.

- For meg ligger det noe mentalt viktig i det å snu mekanismene, og å kunne invadere tilbake. Kreve plass og tvinge majoritets -og makt samfunnet til en realitet som en ikke selv velger eller naturligvis vil ha. Det er det jeg ofte gjør med kunsten og kanskje derfor jeg liker å utfolde meg mest mulig i offentlig rom, sier Sara og gleder seg til lydverket skal boostes opp så vindmøllene ljomer over hele Bjørvika.

UNDERFLATE

AV ANNIKE FLO OG KINICO
KURATERT AV UNA GJERDE

Utstillingsperiode: 18.08.22 – 16.10.22
Ritualer: onsdag 14.09 kl. 20
onsdag 28.09 kl. 20 og
onsdag 12.10 kl. 20

“Mykt og hardt, glatt og skarpt, her sitter vi i varmen. Jeg lever og du er død.
Kjenner varmen, inn i beina. Kjenner du?
Jeg har aldri pratet med en sånn som du før, aldri tenkt tanken, aldri forsøkt. 
Det er ikke det at jeg ikke pratar med de døde, det er det at du er en fisk. 
En fisk gjord av hundre fisker. Et sorgens vesen.” 

Norge er formet av havet og torsken. Det samme er SALT som har hentet sin form fra nordnorske fiskehjeller. På hjellene har torsk blitt tørket i hundrevis av år, før den har blitt sendt videre rundt om i verden. I dag er det ikke lenger lov å fiske torsk i Oslofjorden, da den nærmer seg utrydding som følge av forurensning, temperatur- og miljøendringer forårsaket av menneskers uaktsomme utnyttelse av ressurser og bruk av naturen. 

I et forsøk på å jobbe seg gjennom sorgen som døden i Oslofjorden etterlater seg, har kunstner Annike Flo og arkitektduoen KINICO omhyggelig kokt, vasket, skylt, børstet og renset vel 200 torskeskjelleter. Gjennom denne prosessen, som beveger seg mellom det industrielle, makabre og intime, har dette avfallsmateriale fra fiskerinæringen fått nytt liv; sammensatt til nye skulpturelle skapninger som vekker assosiasjoner til både liv og død. Skjelettene vitner om noe var. Kjøtt som er borte. Rester. De er kropp og kroppslig fravær på en og samme tid. 

I samarbeid med SALTs egen saunamester Markus Bruun, har kunstnerne utviklet et eget sauna rituale som en del av verket, med duft av kunstner Simon Daniel Tegnander Wenzel og tekst av forfatter Hannah Arnesen. Ritualet finner sted på utvalgte datoer kl. 20, og varer i 15 minutter. Ritualet kan bookes ved å velge sauna session på riktig dato i bookingsystemet her.

Flere religioner ser på skjelettet som den udødelige delen av en person, det som inneholder selve essensen. Som andre skjeletter, bringer skulpturene på SALT oss bakover og fremover i tid; de assosierer til fossilerte skjelett som gir oss informasjon om verden slik den var, men også til samtidens massive etterlating av skjelett som resultat av vårt ville kjøttforbruk. Flo og KINICOs skulpturelle skapningene er fordelt mellom to rom, et over og et under vann. Over vann, i Skroget, er et utvalg skulpturer plassert slik at de danner rammene for et rituelt rom hvor de besøkende gjennom syn, lukt og varme inviteres til å bearbeide det kollektive traumet klimautfordringene, og spesifikt døden i Oslofjorden, fører med seg. Dette speiles av torskeskjellettskulpturen under vann som på sin side blir tært av både vannmasser og marine organismer, samt fungerer som et rev.

Ansikt til ansikt med den døende fjorden, over og under vann, blir skulpturene ikke bare et bilde på den kritisk, lave torskebestanden i Oslofjorden, men vel så mye et uttrykk for hvordan vår hensynsløse adferd truer alle skapninger som lever på planeten og uroen denne kollektive trusselen fører med seg. I intens varme tilrettelegger verket for en samtale mellom sorgens vesener, fjorden og vi som lever rundt den; kan vi gjennom felles bearbeiding av sorg helbrede våre omgivelser?

TAKK TIL

Utstillingen er realisert med støtte fra Kulturådet og Vederlagsfondet. 

OM KUNSTNER OG ARKITEKTKONTOR

Annike Flo arbeider mellom kunst, scenografi og kostyme. Arbeidene hennes undersøker hvordan vi kritisk kan skape i vår nåværende æra, og leker med hvordan vi kan gi opp plass okkupert av mennesker, en desentrering av mennesket og å fasilitere møter mellom publikummere og andre vesener. Prosjektene hennes er ofte inspirert av forskning, amterialer og metoder fra både humaniora og naturvitenskap, og hun samarbeider ofte med forskere og utøvere fra andre disipliner. Flo har tidligere stilt ut ved Galleri format, Trøndelag senter for samtidskunst og Atelier Nord. Hun drev også Norwegian BioArt Arena, NOBA, på Vitenparken campus Ås fra 2018 til 2021. Som scenograf og kostymedesigner har hun jobbet med selskaper som punch drunk, Secret Cinema, Øyteateret, another og Love magazine. I 2022 ble hun nominert til Heddaprisen i kategorien ‘Beste scenografi’ for sitt arbeid til stykket Kinship av øyteateret. Flo har en MA i scenografi fra Akademi for Scenekunst, og en BA i kostyme for performance fra London college of fashion, University of the Arts London.

 KINICO er et studio som jobber i spenningsfeltet mellom arkitektur, installasjonskunst og scenografi, drevet av Kine Fagerheim og Nicolai Larasse. Med et kritisk blikk på arkitektur som objekt frakoblet den menneskelige kroppen, skaper de rom og kunst som danner rammer for liv gjennom møter mellom natur og kultur. ​​Det binære (og imaginære) skillet mellom mennesket og naturen er et voksende problem. Gjennom sine arbeider opponerer KINICO mot denne forestillingen gjennom å forsøke å vise at natur og menneske er udelelig, uten å simplifisere kompleksiteten i vår innbyrdesrelasjon. I hytteprosjektet på19ben, publisert i Nytt Rom og D2, har de med omsorgsfulle hender forsøkt å skape et sted på fjellet hvor både naturen, dyrelivet og mennesker kan trives. Gjennom katastrofeprosjektet har de i samarbeider med Arkeolog8, skapt ulike plattformer for dialog hvor mennesker får utforske den indre uroen de har i vente på fremtidige kriser og katastrofer. KINICOs verk består så mye som mulig av ekte materialer; naturlige materialer som kroppen kan relatere seg til og forstå, og som skaper en kontakt mellom verk og publikum.

 Både Fagerheim og Larasse har en master i Arkitektur fra Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Fagerheim har i tillegg en Bachelor i vestlig kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.

JEG FULGTE EN ELV OG FANT HAVET

PIA EIKAAS

Utstillingsperiode: 02.04.22 –03.07.22

Hold on, this will be messy

The queer pirate as a thief or as disrupting element in the hetero-capitalist order of things.

Companionship cooooooompaninon ship (onions) and equality between pirates, matelots,

crossing dressing.

Stealing hearts and sharing gold

Gems of healing

A spiritual journey of healing of carrying objects slowly over distance of not moving too fast

or in a straight line.

Of just being

I over et år har Pia Eikaas jobbet med den stedsspesifikke installasjonen «Jeg fulgte en elv og fant havet», hvor SALTs maritime historie møter skeivt sjørøveri i forsøk på å skape et trygt, men samtidig utvidet, rom for fellesskap.

Åpningen vil innledes med tale av utstillingens kurator Una Mathiesen Gjerde, etterfulgt av en musikalsk performance inspirert av Eikaas’ verk av musikerne Sofiolina, Håkon Brunborg og Herman Wildhagen, sammen med kvinnekoret «I kveld er det lov å være koret».

OM UTSTILLINGEN

Inspirert av piratenes storhetstid på 1600- og 1700-tallet, og mer spesifikt den historisk underkommuniserte, skeive sjørøverkulturen som eksisterte på denne tiden, har Pia Eikaas skapt den stedsspesifikke kunstinstallasjonen «Jeg fulgte en elv og fant havet» til SALT.

Prosjektet har oppstått som et resultat av en lengre kunstnerisk undersøkelse av skeivt sjørøveri, deriblant «matelotaget», en bindende avtale mellom sjørøvere av samme kjønn, som var likestilt med ekteskap. Flere historiske kilder indikerer at livet på havet i bredere forstand alltid har vært tiltrekkende for skeive, da det på skip oppstod egne parallellsamfunn hvor det var mulig å fristille seg fra storsamfunnets lover og regler. Dette gjaldt særlig for sjørøverskipene som opererte som statsløse og derfor ikke var underlagt hverken monark eller kirke.

Med dette som bakteppe har Pia Eikaas transformert SALT til et skeivt sjørøverskip, som har som ambisjon om å rette søkelyset mot de skeive piratenes historie, som likt andre skeive historier har blitt undertrykt av den heteronormative historieskrivningen. Gjennom fysiske og performative grep trer SALT fram i ny drakt, som en hyllest til skeive pirater og skeive historier i utvidet forstand med røtter som strekker seg gjennom hele menneskehetens historie.

Hos Eikaas blir piratene foregangsfigurer – de var fattige sjøfolk som ikke ønsket å leve under de skeivfordelte, antidemokratiske regimene som rådet i det barokke Europa, hvor kongene stadig var eneveldige og allmuens rettigheter var ikke-eksisterende. I forlengelse av dette blir sjørøverskipet, ikke ulikt andre skeive rom, et sted for radikal handling, hvor man gjennom fellesskap utfordrer status quo. I en tid og byrom preget av neoliberal fremvekst, på bekostning av fellesskapets interesser, trenger vi også i dag alternative rom og strategier for protest og handling. Eikaas vil forstyrre tingenes orden, rote, for gjennom dette å opponere mot de heteronormative og kapitalistiske strukturene som dominerer samfunnet vårt. Kan vi, slik piratene i sin tid saboterte koloniale handelsruter, sabotere fremveksten av nasjonalisme og neoliberalisme? Kan vi gjennom å bryte normer og forstyrre orden finne nye og alternative felleskap som kan gagne samfunnet som helhet?

OM KUNSTNEREN

Pia Eikaas er en kunstner som bor og arbeider i Oslo. Hun har en MFA fra Det Kongelige Danske Kunstakademi Billedkunstskolerne. Eikaas har en internasjonal utstillingspraksis og har stilt ut på blant annet Museu Do Louvre Pau-Brazyl (BR), Unge Kunstneres Samfunn (NO), Galerie Reinhart Hauff (DE), Galleri Golsa (NO), Parallell Vienna (AT), Kristiansand Kunsthall (NO) og Kunsthal Charlottenborg (DK), hun har også holdt performance på Sørlandets Kunstmuseum (NO) og Moma PS 1(NYABF) (US).  

TAKK TIL

«Jeg fulgte en elv og fant havet» er kuratert av Una Mathiesen Gjerde for SALT og realisert med generøs støtte fra Oslo kommune og Kulturrådet.

PLASTSOLEN

EIRIK AUDUNSON SKAAR – OKTOBER/NOVEMBER 2021

SWEAT

MIKKEL AALAND - 20. FEBRUAR - SEPTEMBER 2020

TIDLIGERE KUNSTPROSJEKTER PÅ SALT